Etter forfatningen av 1972, senest revidert i 1995, velges presidenten i allmenne valg for sju år. Han kan gjenvelges én gang. Presidenten leder regjeringen og utnevner dens medlemmer. Regjeringen er ansvarlig overfor presidenten, som også er militær øverstkommanderende. Formelt er lovgivende myndighet lagt til nasjonalforsamlingen med 180 medlemmer, valgt etter forholdstallsmetoden for fem år. Dens reelle myndighet er imidlertid nokså begrenset. Ifølge forfatningen skal det også være et overhus (senat), men dette er ikke etablert. Formelt ble det 1990 åpnet for flere partier, men opposisjonen har hatt magre kår, og Kameruns politikk er spenningsfylt. Ved valget i 2007 fikk presidentens parti, RDPC, 140 av de 180 plassene i nasjonalforsamlingen. Stemmerettsalderen er 18 år.
Biya er en av Afrikas presidenter som har sittet lengst ved makten, hele 27 år. Det er mye som taler for at han vil beholde makten etter valget i 2011. Opposisjonen er svak og splittet. Biya er 76 år, og det er få sterke kandidater i partiet til å ta over for Biya, unntaket er muligens René Emmanuale Sadi, som er generalsekretær i RDPC. P.t. er det presidenten som holder landet samlet og representerer stabilitet. I en rapport fra International Crisis Group i mai i år – Cameroon: Fragile State? – hevdes det at landet med sitt konfliktpotensiale (skillelinjene går i hovedsak mellom fransk- og engelsk talende områder og langs etniske grenser) kan være nærmest ”en perfekte storm” og at landet har alle kjennetegn på å være en failed state.
Amnesty International og andre leverer også lite flatterende rapporter om menneskerettighetssituasjonen i Kamerun. FNs the Committee against Torture (CAT) har senest i år uttrykt bekymring over landets politi- og rettsvesen. Hardhendte politimetoder med tortur og maktmisbruk forekommer hyppig. I tillegg mangler valggjennomføringen troverdighet. Samtlige valgresultater etter 1992 har blitt motstridt av opposisjonen; beskyldninger som i en viss grad støttes av uavhengige observatører. Det er også klare tegn på at befolkningen i økende grad mister tillit til den demokratiske prosessen.
.